Idag våkna jeg med et sug i magen kl sju av et 17.mai tog som spaserte rett utenfor. Siden har jeg sitti under dyna og sett på 17.mai sendinga på God morgen Norge og riktig kost meg. Koser meg litt ekstra siden jeg droppet mine egentlige planer om å dra hjem til Stathelle for den store dagen. Jeg trodde nemlig det skulle bli bedre vær der, men når jeg ser ut vinduet og så kikker inn i tv-været på østlandet så må jeg si at jeg er fornøyd. Skyfri himmel og strålende sol! Men uansett vær, gratulerer med dagen alle sammen!
Forrige torsdag skjedde det forunderlige. Sommeren bare plutselig stod der på døra og spurte om vi ville bli med ut og leke. Uanmeldt og ubeskjeden. Og vi ble med! På grilling, soling, jordbær og is og bare føtter i grasset. Varme i sjela og litt for mye varme på ryggen... Men så, like plutselig som han kom så dro han igjen. Bare sånn som det. I dag da jeg stod opp var han borte. Et eneste grått teppe var igjen på himmelen. Men han kommer tilbake igjen, for han la igjen en beskjed utafor døra. Grønne blader på trær og busker, blomster i beddene og pollenallergi. Denne visitten var forbløffende godt gjennomtenkt av vår venn sommeren. Han er jammen en omtenksom fyr. Han kom rett før selve innspurten i eksamenslesinga for å gi alle studenter nytt mot, godt humør og et balansert syn på studentlivet. Og nå har han reist sin vei bare for at vi skal få sitte uforstyrra i lesinga vår. Men når vi er ferdige en gang uti juni kommer han tilbake for å feire og feste. Og da kjenner vi han igjen med en gang fra den fantastiske uka i mai.
Jeg tror jeg nevnte her tidligere i en post de fantastiske fordelene ved å leve i den digitale, opplyste verdenen som vi gjør idag. Jeg tror imidlertid at jeg glemte å nevne de generelle bakdelene ved dette livet. Nemlig at mac'en min fortsatt er til reperasjon! Jeg leverte den inn et par uker før påske og begynner nå å bli desperat. Jeg fikk den riktignok tilbake i forrige uke med stor tro på at den var god som ny. Da den ikke virka i det hele tatt forstod jeg at det var feil. Så jeg har nå levert den inn igjen og venter fortsatt på å få tilbake det nettsurfende livet jeg har vendt meg så til. I tillegg har jeg nå gått i flere uker uten ipod'en min fordi min kjære søster klarte å ta med seg ledningen som trengs for å lade den opp til barcelona. Hva skal jeg vel gjøre uten musikk på øret!?
Jeg merker at jeg høres fryktelig bortskjemt og utakknemlig ut når jeg leser over det jeg til nå har skrevet, noe som fører meg til det avsluttende punktet i denne posten...
Så utrolig fint at jeg har absolutt alt jeg trenger og at det faktisk går an å levere inn en ødelagt mac til reperasjon helt gratis. Og mamma sender ledningen til meg i posten i løpet av de nærmeste dagene. Livet smiler og det er forresten vår.
Gjett hva det er snakk om....? SNØ! Men før jeg skriver mer vil jeg sørge for å ikke bli putta i den kategorien av østlendinger som klager over været, for dette er ikke ment som klaging, heller undring og fascinasjon. Altså, i dag våkna jeg halv åtte og måtte ut og dytte bilen til mamma, halvveis i pysjen faktisk. Jeg tok ikke en gang på meg sokker noe som var et dumt valg siden jeg hadde joggesko og vi holdt på i nesten tre kvarter... Vi gravde og måka og dytta og spant i nesten tre kvarter før vi gav opp og endte i gården til naboen lenger ned i gata. Uansett hva vi gjorde så hjalp det ikke et fnugg! (t-t-tog du han?). Det stod biler på kryss og tvers hele veien, men ingen visste egentlig hvor veien var for mellom de enorme brøytekantene var det bare hvitt, hvitt, hvitt. Har ikke vært så mye snø her siden 60-tallet hørte jeg rykter om, og det var for noen uker siden! Vel, vel. Den tida jeg ikke har måka i dag har jeg brukt på det eneste fornuftige man kan gjøre en slik dag, jeg har baka boller. Så nå sitter jeg her med varme boller med blåbærsyltetøy på og et svært glass med saft i handa og ser ut i det hvite og uendelige som omgir huset vårt. Gjennom snøkasta ser jeg en hvit haug som er formet som en bil ved siden av det nærmere halvannen meter høye garasjetaket vårt. Spora mine som rakk meg til knea rett i sta er allerede borte. Brøytefolka sitter sikkert og spiser boller i dag de og for her er de hvertfall ikke og jeg lurer på hvordan jeg skal få tilbake den bilen...
Igår ankom jeg det vakre, snødekte østlandet og merka at det, etter jeg hadde summa meg en liten stund, begynte å forme seg en limerick i mine tanker:
Å, hvor inderlig dypt har jeg savnet
Vakre østland at du meg omfavnet
Men nå er jeg her
Og med alt som jeg er
Deg tilhører for evig hjemnavnet
Jeg sendte dette til en god venn og etter en god stund fikk jeg svar:
Å, hjemland fra øst - enn fager og skjønn
Kom lytt, hør min røst - o datter, o sønn
At hjemby er best - for evig hver dag
Jeg roper "protest" - bær mot meg ei nag...
Men det vil jeg si - og har da sagt mitt
At hjemby'n er best - men best på visitt!
Lenge leve dype røtter!
Jeg har veldig enkel humor av og til og i dag er en slik dag. Jeg krever ikke at noen andre skal le av disse vitsene, men det gjorde faktisk jeg... De er egentlig skikkelig dårlige, men jeg har så lite å blogge om for tida så dere får bare bære over med meg. Men jeg lo faktisk. Jeg gjorde det.
Per: Vet du hva som er forskjellen på et blåbær og en elg?
Ole: Nei.
Per: Det var dumt, da kan du ikke bli med på blåbærtur.
Musa gikk på en liten tur en natt da den så en flaggermus. Den løp hjem og sa: Mamma, mamma! Jeg så en engel!
- I går tok jeg svangerskapstest. - Åh, var det mange vanskelige spørsmål?
- Pappa, er Gud mann eller kvinne, spurte guttungen.
- Begge deler.
- Er han svart eller hvit?
- Begge deler.
Gutten tenkte seg om før han spør:
- Er det Michael Jackson?
