Idag våkna jeg med et sug i magen kl sju av et 17.mai tog som spaserte rett utenfor. Siden har jeg sitti under dyna og sett på 17.mai sendinga på God morgen Norge og riktig kost meg. Koser meg litt ekstra siden jeg droppet mine egentlige planer om å dra hjem til Stathelle for den store dagen. Jeg trodde nemlig det skulle bli bedre vær der, men når jeg ser ut vinduet og så kikker inn i tv-været på østlandet så må jeg si at jeg er fornøyd. Skyfri himmel og strålende sol! Men uansett vær, gratulerer med dagen alle sammen!
Forrige torsdag skjedde det forunderlige. Sommeren bare plutselig stod der på døra og spurte om vi ville bli med ut og leke. Uanmeldt og ubeskjeden. Og vi ble med! På grilling, soling, jordbær og is og bare føtter i grasset. Varme i sjela og litt for mye varme på ryggen... Men så, like plutselig som han kom så dro han igjen. Bare sånn som det. I dag da jeg stod opp var han borte. Et eneste grått teppe var igjen på himmelen. Men han kommer tilbake igjen, for han la igjen en beskjed utafor døra. Grønne blader på trær og busker, blomster i beddene og pollenallergi. Denne visitten var forbløffende godt gjennomtenkt av vår venn sommeren. Han er jammen en omtenksom fyr. Han kom rett før selve innspurten i eksamenslesinga for å gi alle studenter nytt mot, godt humør og et balansert syn på studentlivet. Og nå har han reist sin vei bare for at vi skal få sitte uforstyrra i lesinga vår. Men når vi er ferdige en gang uti juni kommer han tilbake for å feire og feste. Og da kjenner vi han igjen med en gang fra den fantastiske uka i mai.
Jeg tror jeg nevnte her tidligere i en post de fantastiske fordelene ved å leve i den digitale, opplyste verdenen som vi gjør idag. Jeg tror imidlertid at jeg glemte å nevne de generelle bakdelene ved dette livet. Nemlig at mac'en min fortsatt er til reperasjon! Jeg leverte den inn et par uker før påske og begynner nå å bli desperat. Jeg fikk den riktignok tilbake i forrige uke med stor tro på at den var god som ny. Da den ikke virka i det hele tatt forstod jeg at det var feil. Så jeg har nå levert den inn igjen og venter fortsatt på å få tilbake det nettsurfende livet jeg har vendt meg så til. I tillegg har jeg nå gått i flere uker uten ipod'en min fordi min kjære søster klarte å ta med seg ledningen som trengs for å lade den opp til barcelona. Hva skal jeg vel gjøre uten musikk på øret!?
Jeg merker at jeg høres fryktelig bortskjemt og utakknemlig ut når jeg leser over det jeg til nå har skrevet, noe som fører meg til det avsluttende punktet i denne posten...
Så utrolig fint at jeg har absolutt alt jeg trenger og at det faktisk går an å levere inn en ødelagt mac til reperasjon helt gratis. Og mamma sender ledningen til meg i posten i løpet av de nærmeste dagene. Livet smiler og det er forresten vår.
