Adskillelse i et vennskap...

Min kjære mac måtte leveres inn til et lite sykehusopphold her igår. Den var ikke helt frisk. Bråka fælt og ville ikke slutte med det. Hørtes ut som om noe satt fast i halsen. (Kan ev ha vært en defekt vifte...). Merka at den har hangla litt og vært sliten i det siste. Til slutt var det ikke lenge den orka om gangen før den slo seg av helt uten forvarsel. Stakkars liten ting... Hvertfall så må jeg klare meg uten min gode venn i opptil flere dager, hvem vet hvor lenge egentlig. Og det er ikke så lett skal jeg fortelle. Vi har opp igjennom det siste året fått et godt og nært vennskap og det her blir med unntak av en sydenferie ifjor sommer, den lengste perioden vi er fra hverandre. Jeg håper bare at de syke delene som sannsynligvis må skiftes ut allerede finnes på sykehuslageret, ev at det straks dukker opp en passende donor. Det har seg nemlig slik at mye hadde vært enklere om jeg hadde hatt mac'en i fanget i dagene som kommer. Men jeg har stor tro på at det blir et kort sykehusopphold for min gode venn og at symptomene virka verre enn selve skaden. Kommer med nærmere rapport når vi igjen er gjenforent.

Våren er her og batteriene lades opp

Frø på gang
Originally uploaded by Isabelle Pettersen.

Nå er det vår nå! Så vår som det går an å bli. Det er så deilig når det bare spirer og gror rundt deg på alle kanter, spretter fram alt mulig. Også går det så fort at du nesten kan høre at skuddene på trærne bretter seg ut til blader. Den siste uka har vært som en eneste stor oppladning av energilageret mitt. Er vel sånn de fleste føler det nå for tida. Rart hvordan sola, varmen, lyset og alt som skjer i naturen bare gjør at allting går litt lettere. Litt sånn Brelettreklame følelse. "Taralalalalalala, taralalalalalala..."

Bare hopp over å lese dette, alle som ikke er interessert i ekle ting jeg må gjøre på laben

Idag har jeg vært på laben igjen. Dissekert litt av hvert kan man si. Bl.a. en mark på ca 20 cm som til vanlig holder til på et mørkt lite sted langt bak på kua... Det var kanskje ikke informasjon dere alle var interessert i, men jeg følte bare jeg måtte fortelle det til noen. Jeg går ut fra at markene vi fikk utdelt på laben var avla opp (håper inderlig det!) og ikke kommer fra skumle steder, men likevel var det med veldig liten entusiasme at jeg begynte å pirke og kutte borti dette lille krypet, særlig siden vi ikke fikk hansker og lukta var svært lite innbydende. Til dere som leste tidligere om rottedisseksjonen min, la meg fortelle; dette lukta verre! Nok om marken, så veldig mye interessant var det virkelig ikke å finne der. Så det var med stor glede jeg begav meg over på neste oppgave, disseksjon av O-skjell (ser ut som veldig store blåskjell). Det lukta parfyme i forhold og var langt mer kjent og ufarlig stoff å pirke i. Fascinerende dyr. Jeg blei faktisk i ganske så godt humør der jeg satt med skjellgørr over det hele (og alle marker ute av syne...). Lærte faktisk at skjella har en fot. Det syns jeg var litt morsomt... bare én fot da, så de må hinke.

Honning

Honning
Originally uploaded by Isabelle Pettersen.

I det siste har jeg av en eller annen grunn kommet til å snakke med folk om honning. Kanskje fordi jeg har spist mye honning i det siste... Det viser seg hvertfall at de fleste jeg prater med ikke liker dette fantastiske produktet som smaker reint himmelskt. I tillegg kommer det rett fra selveste naturen og det kan også skryte på seg en lang historie med kontakt med diverse kjente personer. Får jeg bare nevne Samson som spiste honning fra en løveskrott og ikke minst vår alles gode venn fra hundremeterskogen, Ole Brumm. Han og jeg deler rett og slett denne forståelsen av hva godt litt honning kan gjøre for kroppen. Ellers håper jeg likhetene mellom Ole og jeg stopper der og velger å avslutte dette innlegget med noen sitater fra vårt kloke, lille gule hode...

"Tenk om et tre veltet og vi var rett under det?" sa Nasse Nøff.
"Tenk om det ikke veltet," sa Brumm, da han hadde tenkt seg om en stund.

"Brumm," sa Sprett vennlig, "du har ikke mye forstand."
"Nei, jeg vet det," sa Ole Brumm beskjedent.

"Når du våkner om morgenen, Brumm," sa Nøff etter en lang stund, "hva er det første du da sier til deg selv?" "Jo," sa Brumm, "jeg sier: Mon tro hva jeg får å spise til frokost? - Hva er det første du sier, Nøff?" "Jeg sier: Jeg lurer på hvilke spennende ting som kommer til å hende i dag," svarte Nøff. Brumm nikket tankefullt. "Det er omtrent det samme," sa han.

Fotballnytt

Idag, som hver onsdag, sparka jeg fotball sammen med det fremadstormende laget vårt. (Vi er en kjerne på 3-4 jenter + diverse nye som stadig blir med når de kan.) Det går framover! Manager Sunniva, trener Eva Marie og meg selv, laglederen har stor tro på at oppmøtet vil blomstre utover våren nå som gradene stiger. Men idag var vi altså bare tre stykker. Bente, Sunniva og jeg. Alle som har fulgt med på bloggen min opp gjennom våren husker kanskje at jeg fortalte om første treninga vi hadde, da vi endte opp med å spille mot en gjeng ti år gamle gutter (og tapte stort!). Vel, idag var de der igjen! Så da blei det ny kamp:) Og jeg må si at det ser ut som om treninga har gjort nytta si for denne gangen gikk det svært mye bedre! Uansett var det veldig gøy! Der ute på grusbanen dukket plutselig minnene opp fra barneskolen. Fotball i friminuttene, noen få jenter og en gjeng veldig ivrige, mye lavere gutter. Litt diskusjon om hvilke regler vi egentlig var blitt enige om, skal vi ha med corner, var den ballen der egentlig ute... i det hele tatt. Hyggelig var det hvertfall i dag og! Og jammen fikk vi litt trim.

Bergen er ikke et sted for bilister, hvertfall ikke for østlendinger...

Igår var jeg på et sted som heter Gullbotn, et lite stykke fra Bergen. Jeg kjørte bil for første gang på lenge her borte på vestlandet og for de som kjenner meg, blir det nok ikke en overraskelse å få høre at retningssansen min skapte problemer igjen...

Det gikk helt greit da jeg skulle kjøre bort, så jeg tenkte at hjemveien sikkert skulle gå like smertefritt. Det var der jeg tok feil gitt. Jeg kom meg riktignok til Bergen, men plutselig kjente jeg meg ikke igjen lenger. "Hurtigruta" stod det på et skilt. Jaha, her har jeg da virkelig aldri vært, tenkte jeg og kjørte videre i stor tro på at jeg snart endte opp på Danmarksplass likevel. Men så lett slapp jeg ikke unna. Lyskryss på lyskryss, høyre, venstre, magefølelsen min svikta fullstendig og til slutt skjønte jeg ikke hvilken retning noe som helst var. Jeg var fanga i en eneste stor labyrint. Alle som har kjørt i bergen sentrum vet hvor masse lyskryss det er og hvor mange enveiskjørte gater det finnes som leder ut i andre enveiskjørte gater. Enten havna jeg på en blindvei eller så var jeg på vei dit jeg begynte. Og som om mine reduserte retningsferdigheter ikke var nok i dette kaoset var det i tillegg byggingsarbeid overalt så det var omkjøringsskilter over det hele. Og det regnte i bøtter så vindusviskerne gikk på full fres som en sånn ekstra stressfaktor. Som dere skjønner tok dette sin tid. Jeg vet faktisk ikke hvor lenge jeg kjørte rundt der inne, men det tror jeg er like greit, for da slipper jeg å fortelle det til dere...

Etter et par forsøk feil vei i enveiskjørte gater og sånn (ikke med vilje asså) endte jeg da til slutt opp dit jeg skulle. Til min store glede og befrielse. Men det morsomme i denne historien er jo at bilen jeg kjørte var en av Jesus-bilene til menigheten. Også er det sånn at etter bruk skal man skrive hva slags oppdrag man har vært på og hvor mange kilometer man har kjørt... Det slo meg da jeg skreiv dette ned at folk fra Bergen nok kom til å bli overraska over hvor langt det egentlig er til Gullbotn for en østlending.