Ja stemmer, det var noe greier her ja...
Jeg er visst ikke så rask på avtrekkern om dagen, her i bloggeland. Men sånn blir det fort når det er både 17. mai, eksamenslesing og snart sommer på en gang. Ja, vi er i grunn lette å distrahere, vi mennesker. Øynene våre fanges lett av noe som skulle fly tilfeldig forbi. Det kan være en liten facebookfugl, eller en annen ubetydelig og forbipasserende glede. Så stopper vi opp, og plutselig har vi glemt de viktige tingene her i livet. Men det er da det er viktig å vite at det aldri er for seint å snu. Det er bare å zoome inn igjen, og fokusere tilbake på kjernen av det som gir mening. Så da er jeg altså tilbake til bloggen.
Som du ser av bildet, så har det vært 17. mai. Og som du også bør se av bildet, så er dette et mesterverk av en 17. mai - kringle, med hjemmelagede flagg, thank you very much. Ja, takket være Wenche i GodmorgenNorge, blir studenter rundt om i det ganske land inspirert til å utfolde seg over kjøkkenbenkens langstrakte horisonter (det var da voldsomt...). Hvertfall, så fant jeg ut at midt i eksamenslesinga egentlig var den beste tida for å bake min aller første kringle her i livet. Med litt mer øving blir den nok enda bedre, men resultatet ble ikke så aller verst til å være første gang, syns jeg.
På selve dagen koste jeg meg masse. Etter en luksusfrokost hos The Solbergs, dro vi til byen for å se på toget. Det var et fint tog selv om jeg gikk glipp av barteforeningas innslag i år igjen... Resten av dagen gikk mye med til å gå rundt og misunne alle som hadde bunad. Det var nemlig ganske kaldt i Trondheim og jeg frøys noe inderlig. Men mest av alt var jeg misunnelig fordi jeg har så utrolig lyst på bunad i utgangspunktet. Og selv om jeg alltid har lyst på bunad, hele året, så er det selvfølgelig aldri så ille som på den verste bunad-dagen av de alle. En dag, Isabelle. En vakker dag...
17. mai er jammen en fin dag. En av de beste i året, spør du meg. Jeg er så glad jeg bor i et så fint land. Kan ikke få sagt det nok. Med sånne som meg, med stor fare for å bli en smule nasjonalistisk, er det kanskje greit at det bare er én nasjonaldag i året...
Men... en siste gang: Hurra, hurra, hurra! Ok, nå er de et år til neste gang.
Som du ser av bildet, så har det vært 17. mai. Og som du også bør se av bildet, så er dette et mesterverk av en 17. mai - kringle, med hjemmelagede flagg, thank you very much. Ja, takket være Wenche i GodmorgenNorge, blir studenter rundt om i det ganske land inspirert til å utfolde seg over kjøkkenbenkens langstrakte horisonter (det var da voldsomt...). Hvertfall, så fant jeg ut at midt i eksamenslesinga egentlig var den beste tida for å bake min aller første kringle her i livet. Med litt mer øving blir den nok enda bedre, men resultatet ble ikke så aller verst til å være første gang, syns jeg.
På selve dagen koste jeg meg masse. Etter en luksusfrokost hos The Solbergs, dro vi til byen for å se på toget. Det var et fint tog selv om jeg gikk glipp av barteforeningas innslag i år igjen... Resten av dagen gikk mye med til å gå rundt og misunne alle som hadde bunad. Det var nemlig ganske kaldt i Trondheim og jeg frøys noe inderlig. Men mest av alt var jeg misunnelig fordi jeg har så utrolig lyst på bunad i utgangspunktet. Og selv om jeg alltid har lyst på bunad, hele året, så er det selvfølgelig aldri så ille som på den verste bunad-dagen av de alle. En dag, Isabelle. En vakker dag...
17. mai er jammen en fin dag. En av de beste i året, spør du meg. Jeg er så glad jeg bor i et så fint land. Kan ikke få sagt det nok. Med sånne som meg, med stor fare for å bli en smule nasjonalistisk, er det kanskje greit at det bare er én nasjonaldag i året...
Men... en siste gang: Hurra, hurra, hurra! Ok, nå er de et år til neste gang.