For en god stund siden skreiv jeg et innlegg her om at jeg holdt på å bli kvitt edderkoppfobien min. Det er mulig jeg holdt på med det. Men jeg kom i så fall aldri i mål, og må nok erkjenne at jeg tvert i mot har rykket en hel del plasser tilbake etter det. For nå er det så ille som det ikke har vært på lenge. Folk tror kanskje at det bare er noe man sier, et slags image mange jenter liker å ha, "iiiiik! en edderkopp, kom og redd meg!". Men jeg kan love dere at hvis det er noe jeg ikke identifiserer meg med, så er det sånne iiiik-jenter som hopper opp på stoler eller løper hylende ut av rommet. Likevel kan jeg finne på å oppføre meg akkurat sånn om en edderkopp overrasker meg. Jeg hyler aldri, men jeg kan begynne å gråte. Faktisk, hvor flaut det enn er å si det. Poenget er, jeg vil virkelig bli kvitt denna ulogiske, ukontrollerte og urlatterlige frykten, men det er ikke lett. For hvis man skal bli kvitt det, så vet jeg at man må vende seg mer og mer til å være i samme rom som en edderkopp, nærme seg dem eller kanskje (grøss og gru, jeg kjenner jeg blir uvel av å skrive det) ta på dem. En slik framgangsmåte er noe som frastøter meg så sterkt at jeg faktisk er redd frykten er større enn ønske om å bli kvitt den.
I dag våkna jeg til synet av en kjempestor edderkopp som krabba i taket over senga mi. De er store asså, vi snakker ikke småkryp her. Uansett, overraskende rolig, men samtidig veldig fokusert og målretta, lista jeg meg ut av rommet for å finne en insektspray jeg visste mamma hadde gjemt et sted i huset. Og jeg fant den heldigvis fort. Da jeg kom tilbake hadde monsteret kryssa hele taket og var på vei rundt til andre siden av rommet. I retning av rett over den åpne kofferten min... Fordi jeg på ingen måte ønsket at beistet skulle dette ned verken i senga eller noe annet jeg ikke kunne kontrollere, så kunne jeg selvsagt ikke spraye direkte på dyret. Ikke at det var noe alternativ uansett, for da måtte jeg befinne meg på en avstand som det sier seg sjøl at en med min fobistyrke ikke engang vurderer. Det jeg gjorde var at jeg la ut en sti med spray der jeg regna med at udyret ville gå. Men da den åttebeinede var på vei nedover veggen, mot mine klær, tok refleksen og panikken over og armen min spraya nærmere enn hodet eller noe annet sted på resten av kroppen egentlig torte. Og da datt edderkoppen ned på gulvet, hvor den begynte å løpe rundt som en gal og hoppa nærmest opp og ned, på ryggen og over på magen og den var helt vill (grøss... å skrive detta er terapi). Med flere bein ute av funksjon kravla den seg til slutt under benken. Og der håper og tror jeg den døde. Men det var en smertefull død, og faktum er at jeg fikk veldig dårlig samvittighet. Det var faktisk vanvittig kvalmt å se på. Men jeg drepte den, og den var stor. Likevel vet jeg ikke om dette var et skritt i riktig retning, jeg vet at det fortsatt er langt igjen før jeg dreper en med papir. Og før jeg tok på meg klærne etter dagens dramatiske start, rista jeg faktisk buksa mi i sikkert fem minutter i tilfelle det var en edderkopp inni. Jeg måtte nemlig riste fordi jeg torde ikke ta handa inni for å vrenge den... Faktisk sitter jeg i stua nå, klokka snart ett om natta, kjempetrøtt, og jeg lurer på å sove på sofaen i natt... Altså, som overskrifta sier, og som det tok lang tid å forklare: Ingen bedring.
(Lagt til 16.09: Det endte opp med at jeg sov på rommet til mamma siden hu ikke var hjemme. Rommet ligger i 2.etg og er edderkoppfritt og trygt)
