Katten og jeg, sammen på vår vei

Rosso og jeg
Originally uploaded by Isabelle Pettersen.

Jeg trodde jeg aldri skulle få se katta igjen da jeg dro hjemmefra etter påskeferien. Vår rundt ni år gamle lille, røde tiger har nemlig vært syk en stund og har beveget seg farlig nær grensa til et besøk hos doktor ikke fullt så dyregod. Rosso, altså katta, kan for eksempel gå rundt på gulvet rett som det er, tilsynelatende uten mål og mening, mens han mjauer sin nød uten at vi selv med vår største samarbeidsvilje skjønner hva han prøver å formidle. Kanskje var det mangel på kjærlighet og omsorg som frembrakte denne underlige oppførselen for en stund tilbake, eller så var det (noe jeg heller mest i retning av å tro) rett og slett savnet etter sommeren som gikk på helsa løs. Med den vinteren som har vært på Østlandet i år er det ikke rart om en stakkars katt (uten støvler!) mister motet. Men så kom jo den etterlengtede solen til slutt, og akkurat i tide, slik at Rosso nå, livsglad og sprell levende, kan ta til fornuft og gjøre som meg. Han glemmer alle bekymringer og lar dem smelte vekk i varmen, han strekker seg ut så lang han er på verandaen, gjesper litt og strekker seg enda litt til før han snur seg rundt og sovner i sola. Alt er glemt i denne berusende årstida som du ikke skal se bort ifra at vil vare for evig. Ja det er ikke mer komplisert enn som så; det er godt å være katt og det er godt å være menneske om sommeren.